Regissør Owen Kline kaller «Humorous Pages» sin «selvkritiske» debut

Funny Pages QA Culture

[ad_1]

På en nylig ukedag ettermiddag på Manhattan satt regissøren Owen Kline, 30, på en couch med glassdører. Han hadde på seg en blå velurfleece utsmykket med en skinnende brosje av en danserfigur. Lesebrillene hans hold rundt halsen på en Croakies-lignende enhet. Han så grinete ut og, kontraintuitivt, veldig kul, noe som igjen fikk ham til å føle seg veldig, spesielt New York.

Foreldrene hans er skuespillerne Kevin Kline og Phoebe Cates. Søsteren hans er indiemusikkstjernen Frankie Cosmos. Da han var tenåring spilte han lillebroren i Blekkspruten og hvalen. Hans første movie i full lengde, Morsomme siderprodusert av Safdie Brothers og A24, kommer ut 26. august.

Innspilt på 16 millimeter movie, er det en aggressivt stikkende voksende komedie om Robert, en ambisiøs tegneserieskaper som forlater forstedene for å følge drømmene sine – og også for å bo i et kjellerrom med uncommon gamle menn. (Et av mine favorittfilmøyeblikk i året er en av nevnte menn som sier: «Dennis den onde trusselen med sprettert hans.») Det er en av de filmene du naked trenger å se én gang for aldri å glemme. “Hvor ubehagelig alt dette er, fra begynnelse til slutt, uten å være morsomt,” heter det i Deadlines consultant anmeldelse. Og så, noen setninger senere: “Jeg er sikker på at den er bestemt til å bli en kultfavoritt.”

I ung alder har Kline et enestående synspunkt og selvtilliten til å prøve noe rart. “Komedie er sånn,” sier han. “Hvis du knytter det til virkeligheten, kan du komme med unnskyldninger for alle disse tingene som er urimelige konsepter.”

Dette intervjuet er redigert for klarhet og lengde.

WIRED: Hvordan startet denne filmen?

Owen Kline: For ti år siden begynte jeg å leke med disse karakterene. Opprinnelig hadde jeg skrevet en tegneserieversjon kalt «Robert within the Boiler Room». Naked å finne ut hvem denne ungen er – det ville det ønsker å gå ned dit og være spent ved dette – var utgangspunktet. Jeg skrev det første utkastet til manuset i løpet av 2014, 2015, og så var det år med forsøk på å få interesse, og ingen leste det engang. Så leste Josh Safdie den.

Hvordan kom du i kontakt med ham opprinnelig?

Jeg hadde kjent Josh siden jeg var rundt 15, da han ble uteksaminert fra Boston College. Safdie-brødrenes shorts gjorde nettopp inntrykk. Da han flyttet tilbake til New York, holdt jeg boom-mikrofonen for et par av prosjektene deres, og jeg opptrådte for en kort kalt John er bortesammen med Benny [Safdie]. Jeg kom akkurat i gresset med de gutta på manuset, og fant virkelig ut en tone og en sensibilitet. De hjalp meg virkelig med å erte det som en karakterstudie.

Til slutt var vi på settet, og det første vi filmet var kjellergreiene. Det føltes som om vi begynte der jeg hadde startet med tegneserien, og den satte naked tonen for resten av den. Vi hadde det så utrolig gøy å spraye denne glyserin over disse barna og gamle mennene. Sean Worth Williams, fotografdirektøren, sa hele tiden mer svette, mer svette, vi må spraye mer svette! Vi lekte oss med røykmaskiner for å lage en viss tåke. Vi ville at det skulle føles som et dampbad. Et geriatrisk dampbad.

[ad_2]

admin

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *